Bakgrunnen for unionsoppløsningen
1. Norge hadde kommet i union med Sverige ufrivillig og som en følge av Napoleonskrigene. Til 1814 hadde Norge vært i union med Danmark, men siden Danmark-Norge sluttet seg til Napoleons side og tapte, lovet stormaktene (storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen) at landet skulle overføres til Sverige som påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning til Sverige for tapet av Finland i 1809.
2. 4.november 1884 kom Norge i union med Sverige. Etter 1814 var Norge og Sverige i personalunion. Kongen var konge av Sverige og Norge, ikke av Sverige-Norge. Norge hadde indre selvstyre og da kong Karl Johan prøvde å få igjennom en grunnlovsrevisjon kort tid etter han hadde overtatt kongeverdigheten i 1818, sa Stortinget (som besto av embetsmenn) at 1814-grunnloven var det beste vernet mot ufrihet og en sterk kongemakt. Stortingsflertallet sørget for at Norges radikale og demokratiske grunnlov ble stående uforandret. Denne politikken ble kalt Grunnlovskonservatisme. Likevel var Norge den underlegne part i unionen, og helt til 1905 (unionsoppløsningen) styrte Sverige utenrikspolitikken i Norge. Partiet Venstre ble stadig mer radikalt og de førte en såkalt knyttnevepolitikk. De var for nasjonalisme! Høyre var fram til 1905 tilhengere av unionen, men på grunn av økende nasjonalisme, ble det stadig vanskeligere å argumentere for unionen.
3. Christian Michelsen (1857-1925) var en norsk politiker, statsminister og skipsreder. Han var sentral i prosessen rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Han representerte Norge ved forhandlingene med Sverige i den svenske byen Karlstad.
4. Konsulatsaken var striden om innføringen av eget norsk konsulatvesen under unionen med Sverige og var en av hovedgrunnene til at unionen ble oppløst. Venstre i Norge krevde egne norske konsuler som ikke skulle være underlagt det felles svensk-norske utenriksdepartement. Sverige fryktet at dette ville underminere den eneste virkelige unionelle fellesinstitusjonen.
5. Lydrikepunktene var påbud som Norge ble pålagt å følge av Sverige.
6. Våren 1905 vedtok Stortinget en lov om eget, norsk konsulatvesen. Den svenske kongen nektet å skrive under på den, som førte til at regjeringen gikk av, og Oskar 2. klarte ikke å finne nordmenn som ville danne ny regjering. Stortinget vedtok 7.juni 1905 at “foreningen med Sverige under en konge er opphørt som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge”. Det viktigste argumentet var at kongen ikke hadde klart å danne ny regjering.
7. Faren for krig mellom Norge og Sverige i 1905 var stor. De konservative i Sverige ville gå til krig mot Norge og 50 000 kampklare soldater sto klare. Da sendte Norge 23 000 soldater på grensevakt. Bernadottetilbudet som Stortinget tilbød svenskene, avviste kongen blankt. De liberale borgerlige og arbeiderbevegelsen i Sverige var derimot imot krig mot Norge og de viste avsky for enhver militæraksjon. Kong Oskar var også opptatt av å forhandle for å unngå krig. Forhandlingene ble holdt i Karlstad og Norge ble nødt til å ødelegge de nybygde grensefestningene, og dermed var krigsfaren over.
8. Det ble avholdt en folkeavstemning i august i 1905 for å vise at 7.juni-vedtaket også hadde støtte i folket. Resultatet ble at 368 208 menn stemte ja til unionsoppløsningen, og kun 184 stemte nei. Kvinnene samlet også inn 250 000 underskrifter som støttet oppunder unionsoppløsningen. Den andre avstemningen som ble holdt senere var spørsmålet om Norge skulle bli en republikk eller forbli et kongedømme. Michelsen, Bjørnson og Nansen mente at en republikk ville virke provoserende på monarkiene Tyskland, Russland og Storbritannia fordi disse forbandt kravet om republikk med radikalisme og sosialisme. Ved valg av republikk kunne Norge bli straffet både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Derfor ble den danske prins Carl spurt om å bli norsk konge. Prinsen ville at folket skulle få si sin mening, og i november stemte omtrent 80% for kongedømme. 25.november 1905 gikk den nye kongefamilien i land i Kristiania. Kongen tok navnet Haakon 7. og kalte sønnen Olav. Etter århundrer med union hadde Norge vunnet en plass blant Europas selvstendige stater. Jeg tror at grunnen til at avstemningene ble som de ble, var grunnet den sterke nasjonalismen som vokste sterkere og sterkere. Nordmenn ville være selvstendige nordmenn, ikke underlegen av noe annet land!
Repetisjonsspørsmål om kapittel 4: Kolonialisme og imperialisme
1. Imperialisme (av latin imperiare, som betyr å herske) vil si at en stat forsøker å skaffe seg politisk, økonomisk og militært herredømme utover sine egne grenser.
2. Nye medisiner var viktige for imperialismen fordi man måtte gjøre det lettere å overleve i oversjøiske områder. Nye medisiner mot tropesykdommer ble utviklet.
3. Berlinerkonferansen (1884-1885) forhandlinger mellom kolonimaktene på å få spilleregler seg imellom. Deltakerne vedtok at krav på afrikanske områder måtte følges opp av erobring og full kontroll over området, de vedtok også å bekjempe slaveriet.
4. Britene ville skaffe seg et sammenhengende kolonirike fra Kapp til Kairo.
5. Frankrike tok kontroll over enorme områder i Vest- og Nordvest-Afrika og tok kontroll over Algerie, Tunis og Marokko.
6. De tyske koloniene var i Sørvest-Afrika og i Øst-Afrika.
7. British South Africa Company fikk konsesjon til å lete etter mineraler av dronning Victoria. Selskapet hadde sin leiehær som skulle slå ned motstand.
8. En handelskoloni er en koloni der afrikanerne produserte råvarer for europeiske handelsselskaper. Her beholdt de afrikanske bøndene jorda, men ofte ble skattelegging brukt for å presse lokale bønder til å drive salgsjordbruk.
9. Naturgummi er fra ville slyngplanter som vokste vilt i Kongo som kunne tappes for sevje som i størknet form ble grunnlaget for gummiproduksjonen.
10. Direkte styre av koloniene var når kolonimakten gikk inn i landet og styrte koloniene uten mellomledd. Målet var å presse inn sin kultur. I dette systemet var det mindre diskriminering, og det ble større muligheter for å bevege seg oppover i samfunnet, men det ble vanskelig å holde på den afrikanske kulturen.
11. Storbritannia styrte sine kolonier indirekte ved å bygge på den lokale høvdingmakten som allerede eksisterte. Det britiske kolonistyret forutsatte klare skiller mellom hvite og afrikanere og åpnet for diskriminerende holdninger.
12. De nederlanske boerne hadde satt seg fast på sørspissen av Afrika allerede på 1600-tallet, og de ble senere drevet nordover av britene. Midt på 1800-tallet grunnla boerne republikkene Transvaal og Oranjefirstaten.
13. Sepoyene i India var indiske soldater i den britiske hæren. De gjorde opprør mot kristen misjon og britisk innflytelse i det indiske samfunnet, og det spredte seg til sivilbefolkningen.
14. Indian National Congress ble stiftet i 1885 av lærere, jurister, journalister, leger og forretningsfolk, også kalt Kongresspartiet. De krevde ikke uavhengighet, men ville ha slutt på diskrimineringen og ønsket flere indere inn i ledelsen av landet. De krevde også vernetoll, slik at indisk industri kunne bygges ut.
15. Det ble også stiftet foreninger for å beskytte Indias kuer. Gjennom viljen til å bevare indiske skikker styrket denne bevegelsen bevisstheten om samholdet mellom hinduene.
16. I det britiske imperiet var India “juvelen i kronen”. Helt siden 1500-tallet tjente britiske handelsinteresser stort i India. Først handlet britene med indisk krydder, på 1700-tallet med indiske bomullstøyer og silke og på 1800-tallet med jute, indigo, bomull og te.
17. Europeerne var ute etter varer som te, silke og porselen. Madndsjuene, et erobrerfolk nordfra, styrte nå Kina. På 1800-tallet var befolkningsveksten stor, og i 1850 var folketallet over 400 millioner. Det var dette enorme markedet for varer imperialistmaktene først og fremst var ute etter.
18. Opiumsbruken og mangel på jord førte til elendige levekår for befolkningen i Kina. Mange kinesere la skylda på mandsjuene for alle ydmykelsene landet ble utsatt for, noe som førte til mange opprør. Det største opprøret, taipingopprøret, startet i Sørvest-Kina i 1850 og varte i 14 år. Opprørerne var for en stor del fattige bønder som ønsket et mer rettferdig samfunn.
19. Bokseropprøret var på 1900-tallet da folk som kalte seg “sannhetens og rettens knyttneve” (av europeere kalt boksere) gjorde opprør og gikk til angrep på kristne. Oppstanden ble slått ned av utenlandske tropper, og mange av opprørene ble henrettet.
20. Samuraiene var krigerkasten og skatteoppkrevere og krigere for høyadelen.
21. Japan kom i konflikt med Russland da de okkuperte både Korea og Taiwan og trengte videre vestover inn i det råvarerike Mandsjuria. Russland var også ute etter det samme området. Den russisk-japanske krigen brøt ut i 1904, og det vakte voldsom oppsikt da Japan som ikke-hvit stat beseiret den hvite stormakten Russland.
22. Bakgrunnen for Krimkrigen var at russerne ville ha isfri havner og behovet for sterkere kontroll med grensene økte. I 1853 slo det ut full krig mellom det osmanske riket og Russland. Russerne ville ha adgang fra Svartehavet til Middelhavet. De ville også beskytte de ortodokse kristne som var under osmanenes herredømme. For å demme for russisk innflytelse på Balkanhalvøya og i Middelhavet, gikk Storbritannia og Frankrike inn i krigen på det osmanske rikets side. Krigen varte til 1856, da Russland ba om fred.
23. Russland tok kontroll over Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Turkmenistan i Sentral-Asia.
24. Monroedoktrinen var politikken om at USA ville betrakte enhver europeisk innblanding i Amerika som en fiendtlig handling. Den var særlig rettet mot tidligere koloniherrer i Amerika, som Spania og Storbritannia.
25. Abraham Lincoln ble valgt til USAs president i 1860 og var republikaner. Republikanerne stod for en sterk sentralmakt og vernetoll og var imot slaveriet. Han avskaffet slaveriet i 1863.
26. Homestead Act var en regel som sa at nybyggere på prærien kunne få 640 mål jord nesten gratis mot å dyrke den.
27. Mexico mistet omtrent halvparten av dets territorium (det nåværende Texas, Arizona, Utah, Nevada og California).
28. “Onkel Sams bakgård” var statene i Mellom-Amerika og i Det karibiske hav som USA hadde erobret på grunn av sterke økonomiske interesser.
29. Caudillos var diktatorer i Latin-Amerika som styrte mange land eller deler av land.
30. I 1910 oppstod det en revolusjon i Mexico da landet var verdens største oljeeksporterende land. Krefter som ønsket å frigjøre landet fra utenlandsk kapital, grep makten. Indianerbøndene gjorde også opprør under ledelse av Emiliano Zapata. Etter en lang borgerkrig seiret de radikale kreftene, som gjennomførte en jordreform, nasjonaliserte naturressurser og innførte lover som skulle bedre levekårene for det fattige flertallet.